hits

Hells Bells.....på helsa løs!

Hommersåk, høsten 1983

Jeg får vel skylde på KISS for at jeg ikke oppdaga AC/DC før i 1983, tre år etter at "Back in black" kom ut på plate. I mine første år som KISS-fan var de fire ikoniske karakterene fra New York altoverskyggende og ingen andre band kom inn i denne sfæren. Men etter hvert begynte jeg å se meg om etter andre band for å utvide mine musikalske preferanser. Jeg kjøpte blader som Kerrang og Okej for å lese så mye som mulig om nye og gamle band og om hva som rørte på seg. I tur og orden falt jeg for de klassiske hardrockbanda fra 70 tallet og tidlig 80 tall: Black Sabbath, Deep Purple, Rainbow, Whitesnake, Led Zeppelin, Motorhead, Judas Priest, Iron Maiden, Dio, Def Leppard, Van Halen, Uriah Heep, Status Quo, Nazareth, Accept, Scorpions, Ufo, Slade, Quiet Riot, Ratt, W.A.S.P., Motley Crue, Aerosmith, Thin Lizzy og en haug andre kjente og ukjente utøvere av piggtråd-sjangeren.

Som for eksempel AC/DC....

Jeg husker at jeg kom over et eksemplar av "Back in black" hjemme hos en av mine kamerater. Han hadde den på kassett! 

"AC/DC, er de noe bra"? - spurte jeg, mens jeg satt og studerte coveret og leste navnet på alle sangene på baksiden av kassetten.. Bandet hadde jeg jo hørt om, men kjente ikke til musikken på dette tidspunktet. "Ja, det er kul musikk" svarte han. Så gikk vi inn i stua og satte på stereoanlegget, skrudde opp lyden og satte oss til. På denne tiden var den vanlig å høre et album fra start til slutt, hvilket innebar at man også måtte snu plata - eller kassetten, i dette tilfellet - for å spille av side 2..... Musikk på begge sider!

Noe av det første jeg la merke til var lyden. Jeg husker at jeg synes det var en veldig bra lyd på denne plata. En tidlig detalj som jeg bet merke i var lyden av tre mot metall - når trommestikkene slår mot Hi-Hat og Cymbaler - det låt så ekte. Akkurat som om jeg satt ved siden av han som spilte. I tillegg var det jo masse tøft gitarspill og kule låter. Vokalisten hørtes ut som om han satt og pressa bak en dør med hjerte på, men det kledde musikken og var nytt og spennende for min del. Jeg digga det umiddelbart og ble AC/DC-fan der og da i stua til kompisen min.

Når kassetten var slutt snudde vi den og spilte den forfra igjen, og sånn holdt vi på med alle plater vi likte. Vi kunne ikke bare høre dem en gang. Hallo!

Jeg husker at vi lå på det myke vegg-til-vegg teppet i stua hjemme hos kameraten min, foran hver vår høyttaler, mens vi skrålte HOOONEEEY, WHADDYA DO FOR MOOONEEEY!!! Du ser ikke sånt lenger nå. Kidsa sitter ved siden av hverandre med hver sin mobil og hører på musikk med ørepropper mens de skipper fra sang til sang. Man må jo bare godta at ting endrer seg med tiden, men jeg er temmelig sikker på at de fleste ikke får det samme forholdet til band og artister i dag som tilfellet var med vår generasjon. Om det er en bra eller dårlig ting kommer vel an på alderen til den personen du spør.....

 


En ettermiddag etter skolen satt vi igjen inne i stua og hørte på "Back in black" kassetten med AC/DC. Plutselig hørte vi at faren til kameraten min kom hjem fra jobben. Han begynte å romstere ute på kjøkkenet og satte seg ned for å spise mens han leste litt i avisa. Med ett hørte vi han rope til oss "kan dere skru ned den piggtrådmusikken litt"?

Vi skrudde ned (trodde vi), men det var ikke nok skulle vi snart erfare.

For plutselig stod han inne i stua mens han brølte "få av dette bråket her! Jeg har ikke helse til å høre på det"!!

Disse ordene har jeg aldri klart å glemme. Han hadde ikke helse, faktisk.... til å høre på AC/DC? Den dag i dag kommer disse ordene tilbake til meg når jeg hører på dette albumet, et av rockens absolutte mesterverk.

En kveld noe senere satt jeg sammen med kameraten min hjemme i stua deres sammen med foreldrene hans. Det var lørdagsunderholdning med gullrekka på NRK og Kim Larsen opptrådte i beste sendetid på statskanalen. Han fremførte låta "midt om natten" til far i huset sin store fornøyelse. Han trampet i (u)takt og klappet i hendene. Han applauderte til og med foran TV`n når sangen var ferdig og ropte "mer, mer" tydelig begeistret over det han opplevde. 

Kameraten min og jeg synes Kim Larsen var skamtreig! Han hadde jo spilt i Gasolin, for pokker - et band vi likte veldig godt, og nå holdt han på med dette her? Hvor treig går det an å bli? Må man bli sånn bare fordi man blir voksen?

Jeg så på Kim Larsen og jeg så på faren til kameraten min mens jeg tenkte at "sånn håper jeg aldri at jeg blir". 

Nå har jeg rukket å bli noen år eldre enn hva denne mye omtalte faren var da dette skjedde og jeg har nok blitt mykere i kantene med årene, men hvis du spør meg i dag vil jeg fortsatt svare at Kim Larsen er en døll treiging og at AC/DC er konge! Enkelte ting bare er!

Og når dattera mi spiller Marcus & Martinus på den gamle ghetto-blasteren inne på rommet sitt - hvor mye det enn sliter på en ramsalt rocker - så vil jeg ALDRI gå inn og brøle at jeg ikke har helse til å høre på og be henne skru av. Musikken betyr alt for mye for henne til at jeg får meg til å gjøre det.

Akkurat sånn som det var for oss!

 


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Jan Arild Hammer

Jan Arild Hammer

49, Kragerø

Industrifagarbeider og hobbymusiker med en rekke band-og plateutgivelser på samvittigheten. Skriver låter, spiller gitar og synger i rockebandet GRIBB! Opptrer sporadisk som trubadur MISTA HAMA og driver med artistformidling via enkeltmannsforetaket HAMMER BOOKING. Primus motor bak kulturarrangementene AKUSTISK AFTEN og HALLOWEENROCK. Kan engasjeres som fotograf til konserter, promo-bilder m.m. via HammerFoto.

Kategorier

Arkiv