hits

JÆVLA UTLENDING!

Om Finn-jævler, pissepauser og blasfemi!

Alle som kjenner meg vet at jeg har finske aner....

Det var en fin sommerdag i juni 2010. Vi satt i bilen på vei sørover mot Farsund. Angie Hammer & The Nails hadde spillejobb på Pakkhuset i byen. Besetningen på denne tiden bestod av Christoph Munch (bass), Eirik Grana Nybu (gitar), Rino Bjørnø (trommer) og meg selv på gitar og vokal. Etter avkjørselen ved E18 måtte Rino ut for å lette på trykket, så vi stoppet langs veien på det mest upraktiske stedet vi kunne finne. Plutselig stod det fire mann på rekke og helte vann av potetene i veikanten mens bilene tuta og blinka med lysa. Vi satt oss inn, Christoph startet opp bilen og begynte å kjøre. Eirik og jeg kikket på hverandre , men sa ingenting. Vi lurte på hvor lang tid det skulle ta før han oppdaga at Rino fortsatt stod å pissa.....


Vel fremme ved pakkhuset ble vi tatt godt imot av innehaver Terje Ousdal og geleidet backstage for å hilse på lydmannen. Etter litt rigging og vel utført lydsjekk var det tid for å kjøre til Hotellet som vi skulle bo på. Innkvartering forløp på sedvanlig vis - dvs helt uvanlig for vanlige folk - og etter den obligatoriske innvielsespilsen med påfølgende ommøblering av rommet var det tid for middag i restauranten. 

Mens vi satt og ventet kunne vi ikke unngå å legge merke til at det foregikk noe i hotell-puben som lå plassert på motsatt side av resepsjonen. Der var det et selskap med relativt voksen snittalder og det satt en skopusser fra Napoli bak et plastikk klaviatur og kauket.

"Hva er det han driver med"?? - lurte vi på... Spiller han en Tom Petty-låt? Forfjamset kunne vi konstatere at vi bivånet en Danskebåt-versjon av "Free fallin`"..... BLASFEMI!!! ....ble det ropt idet middagen kom på bordet... vi smilte pent til servitøren.

En som ikke smilte like pent var en eldre dame som satt ved bordet bortenfor oss. Hun snudde seg mot oss, lente seg fremover og spurte

- " er dere rogalendinger"??

-"Nei, vi er fra Telemark", svarte vi høflig.

Hun fulgte opp med å si  "Ja, selv er jeg finn-jævel"

- "Så artig", svarte jeg . Det er jeg også....litt" 

Hæ? Jævla utlending!!!

 

 
Som en anekdote kommer denne lille etterslenger`n som hendte da vi var ferdige å spille for kvelden. Det var blitt sent og vi var sultne. Det eneste stedet i byen som serverte nattmat var et gatekjøkken like om hjørnet, fikk vi opplyst. Så da satte vi kursen dit. Et litt morsomt opptrinn sitter friskt i minnet:
 
Rino peker på menyen og sier "jeg tar en bacon-cheese"
Innehaveren svarer spørrende "hamburger"?
"Nei, bacon-cheese"
"cheeseburger"?
"Nei, cheeseburger med bacon"
" aaha---hamburger!!"
"Drit i det, jeg tar pølse i brød!"
 
Jadda, neidda, såååå.... it`s hard to be a rockemann.
Velkommen til nachpiel i min Sauna!
 


 

 

 

 

Den plutselige hytteturen!

Smalltown Rockets var et bandnavn som var en lokal variant av Georgia Satellites - et støyende, countryinspirert rock`n roll band fra statene som jeg har lyttet mye til opp gjennom årene. Det bare måtte bli "småbyrakettene" når jeg skulle i gang med nytt band tilbake på sensommeren 1999.

I et av mine tidligere blogginnlegg (Super-Gay) forteller jeg om en hendelse sammen med originalbesetningen av bandet. Denne historien som jeg nå skal dele med dere skjedde sommeren 2004 under vår "Mark II" besetning med avdøde Torstein Aaby på gitar, Johnny Myren på bass, Jan Ånnerød bak trommene og meg selv på sang og gitar. Vi var på vei til Kopervik på Karmøy for en to-dagers spillejobb på Borgen Kro. Vi tenkte vi skulle være smarte og reise på torsdagen, slik at det ikke ble så mye stress og mas på fredagen. Vi ordnet oss fri fra jobb på fredagen alle sammen og reiste avgårde på torsdag ettermiddag i min gamle Volvo og en lånt tilhenger.

På denne tiden hadde vi øvingslokale på Klyve i Skien siden tre av bandmedlemmene bodde i nærheten (to i Skien, en i Porsgrunn + undertegnede fra Kragerø.) Vi dro fra Klyve etter å ha pakket hengeren med utstyr og satte kurs mot Haukeli. Da vi nærmet oss Morgedal lente Jan seg over mot meg, kikket på tankmåleren og sa: "jasså, du kjører den varianten der"?

Jeg tittet ned og forstod straks hva han siktet til. Den var faretruende nær tom tank! Jeg syntes det var betenkelig siden det ikke var så lenge siden jeg hadde fylt, men da vi kom til Høydalsmo svingte vi inn på bensinstasjonen og fylte opp. Jeg konstaterte at det ikke tok lange tiden før tanken var full igjen, så det måtte da være noe galt med tankmåleren, tenkte jeg. Da vi satte oss inn og skulle kjøre så ville ikke bilen starte, gitt. Hvad gør vi nu - lille du? Vi fikk hjelp av en snill mann på stasjonen og så var det "on the road again".

Tankmåleren sank faretruende mot nullpunktet! Etterhvert forsvant lysene også. Da forstod vi at dynamoen var gåen! Vi klarte såvidt å trille inn på Volvo verkstedet på Åmot i Vinje, så litt flaks hadde vi jo. De konstaterte raskt det samme som oss og opplyste en slukøret kvartett om at ny dynamo ikke ville ankomme før neste morgen, da denne måtte sendes fra -nettopp, Skien.

 

Smalltown Rockets vant KISS Army Norway`s Coversong Award for beste imitasjon av en originallåt. Premien ble deltakelse på utgivelsen "Gods of thunder - a Norwegian tribute to KISS". Utgitt på Voices Of Wonder 2005.
 

Vi tuslet rundt for å finne en campinghytte, men det var ikke noe ledig å oppdrive så sent. Men en hyggelig dame tipset oss om en hytte vi kunne bo på. Vi var skibbrudne på landeveien og takknemlige for det meste, så vi slo til. Da vi ankom hytta fant vi frem hytteboka og etter å ha jekket oss en bayer fra hver vår medbrakte sekser fant vi ut at vi måtte forevige storyen vår i hytteboka. Den er som følger:

DEN PLUTSELIGE HYTTETUREN!

Plutselig - og helt utenom planen - befant vi oss her, i en liten hytte utenfor Vinje i Telemark! Ofte hadde vi vel tenkt at nettopp dette kunne hende oss? Etter mye om og men, et ukjent antall nedturer og galgenhumor i fri utfoldelse åpenbarte det seg en liten stue her på gården. Vi stod der i åndeløs spenning og sugde inn den sarte stemningen, og inntrykkene som vi helt ufrivillig var blitt kastet ut i.

Den omtalte hytta - vår nødhavn for natten.

 

Sakte nærmet vi oss det gamle stabburet. Med et brutalt røsk åpnet vi forsiktig døren og gikk inn. Tankene gikk til skriverstuen til Grieg, men vi ble brått innhentet av nåtiden da vi ble oppmerksomme på alle de tekniske fasilitetene som skjulte seg bak den gamle fasaden. Etter at vår høyt verdsatte Volvo 240 GL formelig skrek etter ny dynamo ble vi tvunget til å improvisere. Som de gamle sirkushester av noen durkdrevne musikanter vi er tok vi utfordringen på strak arm. Etter at vi hadde snakket en uskyldig campingplass vertinne god og varm så hun ingen annen løsning en å ringe til den hytteeieren som bodde lengst unna, for deretter å toppe dette med å kjøre oss ut dit helt gratis! For ordens skyld - eller retter sagt, av allmenn nasjonal innterresse - kan det jo nevnes at vi som ble kastet inn i denne situasjonen er fire voksne gutter i tredveårsalderen på vei til Karmøy for å holde konsert på Borgen Kro i Kopervik. Vi håper at alle som leser denne lille novellen, som er basert på en faktisk hendelse, får tilstrekkelig medfølelse for oss og at det kan ende opp med et spontankjøp av vår neste CD-utgivelse, og på den måten støtte opp om fire langhåra raggtasser av noen rockere. Livet er herlig, dere - særlig på bygda!

 

Jan Ånnerød i friskt driv på kontoret sitt.

 

Det hører med til historien at vi faktisk våknet opp neste dag (ikke alle rockemusikere gjør det...) og ble tatt godt hånd om av lokalbefolkningen. Det satte vi stor pris på! Vi rakk også frem til Kopervik i såpass god tid at det ble tid til en matbit og en pust i bakken (det er en bakke utenfor) før konsertstart fredag kveld. Lørdagen tilbrakte vi med å tusle rundt i Haugesund og se på byens severdigheter og besøkte puber og musikksjapper. Hele turen og oppholdet ble behørig foreviget med datidens fotoutstyr, men ikke alt er egnet for allmennheten, såå.....

Smalltown Rockets på Borgen Kro: fra v. Johnny Myren, Yours truly og Thorstein Aaby.

 

Smalltown Rockets eksisterte fra 1999 til 2004 og utgav to album: "Boogiedown in Tinseltown (2000) og "Big city attitude" (2001.)

Du finner musikken på de fleste strømmetjenester (Spotify, Tidal, iTunes, Groove, Beat m.fl.)

The last DJ

Mandag 2 Oktober 2017 - The day the Music died!

Sen kveld og nok en vel gjennomført bandøvelse med GRIBB var over. Jeg hadde akkurat låst meg inn kjellerdøra hjemme da det tikket inn en tekstmelding fra min gode bandkollega Vegard Evja. Jeg måtte sjekke nyhetene på nett! Tom Petty var visstnok død! Jeg satte fra meg gitarkassen, falt ned på kne mens jeg stirret på tekstmeldingen og ba en stille bønn: "FA`AN"!!!

Hvor mange kan skryte av å ha startet band sammen med Bob Dylan, Jeff Lynne, Roy Orbison og en ekte Beatle? The Travelling Willburys utga to suksessfulle album tidlig på `90-tallet.

På vårparten tilbake i 1982 satt jeg på gutterommet mitt og hørte på et musikkprogram på det som skulle være datidens radiokanal for ungdom: NRK P2. Jeg hadde begynt å putte opptakskassetter i spilleren for å ta opp ny musikk fra radio. Tom Petty & The Heartbreakers hadde jeg lest positive omtaler om i Det Nye, som var noe av det kuleste man kunne lese på den tiden. Ikke alt var bedre før..... Da radioverten annonserte Tom Petty & The Heartbreakers med låta "Change of heart" stupte jeg bort til stereoanlegget og trykket inn record-knappen. Det har jeg aldri angret på!  Låta er hentet fra albumet "Long after dark", utgitt på Backstreet Records i November 1982. "Change of heart" var utgitt som radio-single, men det var en annen låt som ble albumet`s store MTV-Hit, "You got Lucky", en catchy sak med en kul video. Uansett, jeg digga låta. Jeg ble nysgjerrig på mer. En gnist var tent!


I godt voksen alder startet jeg forøvrig opp det som etter planen skulle bli et Tom Petty-tribute band, men av ulike årsaker ble det dessverre ikke noe mer utav det. Vi kalte oss for "The Damn Torpedoes" etter det klassiske albumet fra 1979 (Damn the torpedoes). Senere har jeg blitt oppmerksom på at det faktisk er et TP tribute-band i statene som heter akkurat det samme... you got Lucky!

En venn av meg sa en gang om Tom Petty at han var en av få artister hvor man bør eie alle platene han har gitt ut. Det er jeg helt enig i og ikke lenge etter at jeg "teipa" denne låta på opptakskassetten min så kjøpte jeg mitt første TP-album. Det ble selvfølgelig "Long after dark" som inneholder bare bra låter, inkludert de to nevnt over her.

I løpet av de neste årene samlet jeg opp alle platene utgitt av Tom Petty & The Heartbreakers. Så i 1989 skjedde det: Tom Petty slapp sitt første solo album. "Full moon Fever" må være en av tidenes beste plater, spør du meg - og førte til at jeg ble en enda større beundrer av Tom Petty som låtskriver, ikke bare som artist. Albumet viser for øvrig noe av Petty`s musikalske røtter og innflytelser med en fin cover-versjon av Byrds-låta "I`ll feel a whole lot better". På "running down a dream" gis et nikk til Del Shannon i form av tekstlinjen "me and Del were singin` little runaway". Musikkvideoen til "I won`t back down" viser Tom Petty sammen med ikke mindre enn to ex- The Beatles medlemmer (George Harrison og Ringo Starr) i tillegg til Jeff Lynne fra ELO. Hans trofaste våpendrager Mike Campbel på gitar er også med.

 

 
I 2012 fikk jeg omsider gleden av å oppleve Tom Petty & The Heartbreakers i levende live på Norwegian Wood-festivalen i Oslo. Det er en av mine aller beste konsertopplevelser. Ikke bare var det hørbart at bandet hadde spilt sammen i over 40 år, men hele atmosfæren bar preg av at man opplevde noe spesielt. De hadde ikke akkurat for vane å turnere i Europa altfor ofte. Jeg møtte Petter Bårli fra Backstreet Girls under konserten og han kunne fortelle at Mr. Petty led av flyskrekk, derav var han en sjelden mann å se på disse kanter. Oppklarende, siden dette var en detalj jeg ikke hadde fått med meg.
 
Konserten ble for øvrig bivånet i selskap med brødrene Thomas - og Truls Wartiainen samt sistnevntes kjæreste. Christoph Munch, musikalsk kollega og bassist i vårt daværende band Angie Hammer & The Nails, var også med oss. Like bortenfor meg stod Torstein Flakne fra Stage Dolls med en pils i handa og lente seg fornøyd tilbake. Hele trynet hans var et stort glis.
 
Etter konserten skulle Thomas, Christoph og jeg tilbake til Kragerø. På vei mot bilen gikk praten livlig om alle inntrykkene, låtene, bandet - ja alt. Når vi satt i bilen pratet vi ikke like mye. Vi kjørte hjemover i et øsende regnvær mens tankene gikk tilbake til konserten...
 
Louisiana rain
fallin` just like tears
runnin` Down my face
washin` off the years
 
 
 
Overskriften på dette innlegget viser til TP`s kompromissløshet, en egenskap han hadde fra dag en og som varte karrieren ut.
Dette kommer godt frem i den fantastiske musikkfilmen "Running Down a dream" (2007). DVD`en inneholder en disk med fyldig historikk og dokumentasjon, originale filmklipp fra Mudcrutch-tiden og den andre disken gestalter bandets 30 års jubileumskonsert i hjembyen Gainsville, Florida.
Denne er obligatorisk i ethvert møblert hjem!
 
Tom Petty var - og forblir - kanskje min aller største inspirasjonskilde som låtskriver, artist og bandleder. Jeg har spilt flere av hans låter på diverse konserter i årenes løp. Han fikk 18 Grammy nominasjoner i løpet av sin karriere. Han vant tre av dem, hvorav den første med Travelling Willburys. I 2002 ble Tom Petty & The Heartbreakers innlemmet i Rock And Roll Hall of Fame. Han var også kjent for å være en som snakket platebransjen imot på mange områder, stod opp for sine (og andres) meninger og fikk gjennomslag for sine krav. Et eksempel til etterfølgelse, enestående i sitt slag: The last DJ!
 


 


 

 

 

Hells Bells.....på helsa løs!

Hommersåk, høsten 1983

Jeg får vel skylde på KISS for at jeg ikke oppdaga AC/DC før i 1983, tre år etter at "Back in black" kom ut på plate. I mine første år som KISS-fan var de fire ikoniske karakterene fra New York altoverskyggende og ingen andre band kom inn i denne sfæren. Men etter hvert begynte jeg å se meg om etter andre band for å utvide mine musikalske preferanser. Jeg kjøpte blader som Kerrang og Okej for å lese så mye som mulig om nye og gamle band og om hva som rørte på seg. I tur og orden falt jeg for de klassiske hardrockbanda fra 70 tallet og tidlig 80 tall: Black Sabbath, Deep Purple, Rainbow, Whitesnake, Led Zeppelin, Motorhead, Judas Priest, Iron Maiden, Dio, Def Leppard, Van Halen, Uriah Heep, Status Quo, Nazareth, Accept, Scorpions, Ufo, Slade, Quiet Riot, Ratt, W.A.S.P., Motley Crue, Aerosmith, Thin Lizzy og en haug andre kjente og ukjente utøvere av piggtråd-sjangeren.

Som for eksempel AC/DC....

Jeg husker at jeg kom over et eksemplar av "Back in black" hjemme hos en av mine kamerater. Han hadde den på kassett! 

"AC/DC, er de noe bra"? - spurte jeg, mens jeg satt og studerte coveret og leste navnet på alle sangene på baksiden av kassetten.. Bandet hadde jeg jo hørt om, men kjente ikke til musikken på dette tidspunktet. "Ja, det er kul musikk" svarte han. Så gikk vi inn i stua og satte på stereoanlegget, skrudde opp lyden og satte oss til. På denne tiden var den vanlig å høre et album fra start til slutt, hvilket innebar at man også måtte snu plata - eller kassetten, i dette tilfellet - for å spille av side 2..... Musikk på begge sider!

Noe av det første jeg la merke til var lyden. Jeg husker at jeg synes det var en veldig bra lyd på denne plata. En tidlig detalj som jeg bet merke i var lyden av tre mot metall - når trommestikkene slår mot Hi-Hat og Cymbaler - det låt så ekte. Akkurat som om jeg satt ved siden av han som spilte. I tillegg var det jo masse tøft gitarspill og kule låter. Vokalisten hørtes ut som om han satt og pressa bak en dør med hjerte på, men det kledde musikken og var nytt og spennende for min del. Jeg digga det umiddelbart og ble AC/DC-fan der og da i stua til kompisen min.

Når kassetten var slutt snudde vi den og spilte den forfra igjen, og sånn holdt vi på med alle plater vi likte. Vi kunne ikke bare høre dem en gang. Hallo!

Jeg husker at vi lå på det myke vegg-til-vegg teppet i stua hjemme hos kameraten min, foran hver vår høyttaler, mens vi skrålte HOOONEEEY, WHADDYA DO FOR MOOONEEEY!!! Du ser ikke sånt lenger nå. Kidsa sitter ved siden av hverandre med hver sin mobil og hører på musikk med ørepropper mens de skipper fra sang til sang. Man må jo bare godta at ting endrer seg med tiden, men jeg er temmelig sikker på at de fleste ikke får det samme forholdet til band og artister i dag som tilfellet var med vår generasjon. Om det er en bra eller dårlig ting kommer vel an på alderen til den personen du spør.....

 


En ettermiddag etter skolen satt vi igjen inne i stua og hørte på "Back in black" kassetten med AC/DC. Plutselig hørte vi at faren til kameraten min kom hjem fra jobben. Han begynte å romstere ute på kjøkkenet og satte seg ned for å spise mens han leste litt i avisa. Med ett hørte vi han rope til oss "kan dere skru ned den piggtrådmusikken litt"?

Vi skrudde ned (trodde vi), men det var ikke nok skulle vi snart erfare.

For plutselig stod han inne i stua mens han brølte "få av dette bråket her! Jeg har ikke helse til å høre på det"!!

Disse ordene har jeg aldri klart å glemme. Han hadde ikke helse, faktisk.... til å høre på AC/DC? Den dag i dag kommer disse ordene tilbake til meg når jeg hører på dette albumet, et av rockens absolutte mesterverk.

En kveld noe senere satt jeg sammen med kameraten min hjemme i stua deres sammen med foreldrene hans. Det var lørdagsunderholdning med gullrekka på NRK og Kim Larsen opptrådte i beste sendetid på statskanalen. Han fremførte låta "midt om natten" til far i huset sin store fornøyelse. Han trampet i (u)takt og klappet i hendene. Han applauderte til og med foran TV`n når sangen var ferdig og ropte "mer, mer" tydelig begeistret over det han opplevde. 

Kameraten min og jeg synes Kim Larsen var skamtreig! Han hadde jo spilt i Gasolin, for pokker - et band vi likte veldig godt, og nå holdt han på med dette her? Hvor treig går det an å bli? Må man bli sånn bare fordi man blir voksen?

Jeg så på Kim Larsen og jeg så på faren til kameraten min mens jeg tenkte at "sånn håper jeg aldri at jeg blir". 

Nå har jeg rukket å bli noen år eldre enn hva denne mye omtalte faren var da dette skjedde og jeg har nok blitt mykere i kantene med årene, men hvis du spør meg i dag vil jeg fortsatt svare at Kim Larsen er en døll treiging og at AC/DC er konge! Enkelte ting bare er!

Og når dattera mi spiller Marcus & Martinus på den gamle ghetto-blasteren inne på rommet sitt - hvor mye det enn sliter på en ramsalt rocker - så vil jeg ALDRI gå inn og brøle at jeg ikke har helse til å høre på og be henne skru av. Musikken betyr alt for mye for henne til at jeg får meg til å gjøre det.

Akkurat sånn som det var for oss!

 


 

Min første KISS konsert!


Rock And Roll All Night!

Kragerø 20 September 1988:

Jeg sier til min barndomsvenn Jan Isaksen - "i morra speller KISS i Skedsmohallen, gitt". Han sier "ja, der skulle vi ha vært." Samtalen fortsetter omtrent slik: "ja, men det skal vi ikke" - "nei, for vi har ikke billetter."

"Nei"....................

Neste morgen blir jeg vekket av at Jan kommer inn på soverommet mitt og sier "stå opp! Vi skal på KISS-konsert"! "øøøh....hæ? Åssen skal vi få til det uten billetter `a?" snøvler jeg, lett omtåket. Heldigvis er Jan optimist og klarer å overtale meg. "Det ordner seg sikkert på et vis", sa han. Jeg hadde noen ekstra kroner liggende. Vi tok dem, lånte fattern`s bil og dro avgårde. Etter at vi hadde fylt tanken hadde vi 400 kroner igjen. På vei innover mot Oslo hørte vi på radioen at konserten var utsolgt, men at det skulle legges ut noen få ekstrabilletter på en sjappe i Lillestrøm klokka seks. Vi kom dit kvart over seks....

Vi kunne føle på skuffelsen, fortvilelsen....så nær, liksom.

Vi parkerte bilen og begynte å gå rundt omkring på området utenfor Skedsmohallen. Vi var i en slags KISS-transe og plutselig befant vi oss i køen og kom oss (heldigvis) ikke ut av den igjen. Det var kun en inngang og det var veeeeldig trangt. Plutselig hører jeg to fyrer som snakker sammen på Stavanger-dialekt litt lenger fremme i køen "hva gjør vi med de to billettene vi har til overs"? Jeg vet nesten ikke hvordan jeg kom meg frem til dem, men noen sekunder senere var vi blitt enige om at jeg kjøpte to billetter for 400 kroner. De måtte først inn og hente dem, deretter komme tilbake til inngangsdøra hvor billetter og penger vekslet eiere gjennom dørsprekken..... O` lykke! Ekstase!  Vi var inne, vi var på KISS-konsert! Etter at et veldig bra oppvarmingsband (Kings of The Sun) hadde takket for seg ble det en pause før lyset ble slukket og en dyp stemme buldret ut av høyttalerne:

"Aaaallriight, Oslo! You wanted the best - you got the the best! The hottest band in the world: KISS"!

Lys, lyd, bomber og granater og så var vi i gang.... Love gun fungerte perfekt som åpningslåt!

Jeg hadde drømt om å se KISS siden jeg ble fan i 1980, og nå, åtte og et halvt år senere sto jeg og iakttok favorittbandet mitt fra en perfekt plass med innsyn på scenen og alt som foregikk. Jeg fikk med meg absolutt alt, akkurat slik jeg ville.

Dette spilte KISS i Skedsmohallen 21 September  1988:

Love gun, Fits like a glove, Heaven`s on fire, Cold gin, Black Diamond, Bang bang you, No no no, Firehouse, Crazy crazy Nights, I was made for loving you, Deuce, Reason to live, Tears are falling, I love it loud, Strutter, Shout it out loud, Lick it up, Rock and roll all nite. Ekstranummer: Detroit rock city.


KISS: Crazy Nights Tour 1987-1988.

 
Tiden flyr i godt selskap! Plutselig var det hele over og vi var ute i den kjølige høstkvelden igjen. Vi prata ikke så mye på vei hjemover. Vi hadde vel nok med å fordøye og bearbeide inntrykkene konsertopplevelsen hadde gitt oss. Vi tok oss en kaffe da vi kom hjem. På den tiden var det ikke noe som het at det var for seint med kaffe. Vi drakk kaffe når som helst! Vi fikk uansett ikke sove nå. Vi satt og stirret på hverandre som om vi ikke helt forstod hva som hadde skjedd. Vi har ledd godt av det i ettertid. Neste dag ringte jeg til mutter`n og fortalte om konserten. Det var jo hun som kjøpte den første KISS-plata til meg - det kan du lese om i blogginnlegget mitt "KISS er bedre enn Jesus".
 
"Så fikk du endelig sett KISS, da" sa hun til meg...
"Ja", svarte jeg - "men det var dumt at jeg aldri fikk sett originalbesetningen med sminke og hele pakka".
 

Akkurat det ble det jo heldigvis en ordnings på noen år senere........i Oslo Spektrum, Desember 1996.

Men det er en annen historie....eller blogg!

 

Crazy Nights in Tokyo!
 

SUPER-GAY!

Hvordan et band ble "tight`ere enn en homofob frisørlærling`s endetarmsåpning......

I årene fra 1999 til 2004 spilte jeg i et band som vi kalte for Smalltown Rockets. Vi hadde to forskjellige besetninger i denne perioden. Historien jeg skal fortelle om her er fra bandets tidlige fase og involverer original-besetningen med Karl Oskar Olsen på gitar, Ken Louis Knudsen på bass og Jonn Robert Trøite på trommer i tillegg til meg selv på gitar og sang. Vi hadde spillejobb på Hermanns Pub på Otta som var en integrert del av Otta Hotell. Etter lydprøven inntok vi restauranten for et bedre måltid. Da middagen var fortært følte vi behov for å strekke litt på oss. Utenfor restauranten var det en buss med japanske turister som stod oppstilt på linje foran en instruktør og utførte organiserte bevegelser. Vi heiv oss på, noe som ble lagt merke til, uvisst av hvilken årsak. Ken og Jonn Robert trakk seg tilbake til bordet vårt for litt dessert, mens Karl Oskar og jeg ble stående i en avslappet passiar ved vinduet. Faktisk var atmosfæren såpass hjemmekoselig at jeg slapp en skikkelig brakfis uten å tenke over det i det hele tatt. Det var liksom den naturligste ting i verden. Karl Oskar reagerte ikke heller.... Da vi snudde oss litt etter fikk vi se Ken og Jonn Robert som satt og lo så tårene trillet. Vi lurte jo på hva det var og da kom en fargerik beskrivelse av hvordan de (og de andre gjestene) hadde opplevd det noe vulgære opptrinnet borte ved vinduet. Man skulle tro vi var hjemme, ja...

Selve konserten forløp smertefritt og etter planen. Jeg husker at vi spilte "Any minute now" og "Monster in my Cadillac" av Backstreet Girls denne kvelden. Til allmenn forlystelse, selvfølgelig. Etter endt spilleoppdrag og vel utført arbeidsøkt satte vi oss ned ved et bord innerst i hjørnet sammen med innehaveren og noen lokale pubgjester. Likefør stengetid - og kanskje nettopp derfor - fant innehaver det med ett naturlig å dra buksene ned rundt anklene mens han hoppet bortover gulvet og ropte på "Helga!" og andre tyske gloser som er allemannseie. Etter dette bisarre opptrinnet takket vi for oss og trakk oss tilbake til hotell rommene våres. Eller i hvert fall til ett av dem. Vi skulle jo ha nachpiel, må vite. Vi tok heisen opp, entret lugaren og fikk jekket oss en pils. Med ett banket det på døra. Utenfor stod en kar som hette Gluntan. Etter hvert fikk vi bragt på det rene at han faktisk spilte i dansebandet Gluntan. Vi slapp han inn, han drakk øl. Når han gikk er det ingen som vet.

Under frokosten neste dag kom det frem at vår eminente komp-seksjon hadde drevet og sendt sms`er til en tjeneste som TV2 hadde på den tiden, hvor man kunne komme i kontakt med folk. En som kalte seg for "Super Gay" hadde fanget guttas interesse og de tok kontakt. Det viste seg at han holdt til litt lenger nedover i traktene og at det passet og møtes siden vi likevel skulle forbi der. Det ble gitt en kort beskrivelse av den lett gjenkjennelige bandbilen vår, og "Super Gay" opplyste at han satt og ventet i en hvit Golf. Karl Oskar og jeg kikket på hverandre - fascinert og forundret på en gang - mens vi lyttet til guttas fortelling. Med ett begynte vi å glede oss til hjemreisen. Da vi gikk ut for å sette oss i bilen fikk vi se en kar som hadde motortrøbbel med sin Porsche(!) Vi tilbød startkabler og drahjelp. Det ville han ikke, gitt... Det hadde vel sett litt pinlig ut om han kom etter denne kassa her med slepetau mellom oss.



Smalltown Rockets`rockmobile......

Turen hjemover forløp på sedvanlig vis med kaffestopp på annenhver bensinstasjon mens humoren gikk på tomgang. Plutselig kunne vi se en parkeringsplass på høyre side som passet til beskrivelsen "Super Gay" hadde gitt oss angående møtested. Det var Ken som kjørte. Han kikket nervøst ned på tankmåleren og holdt begge hendene på rattet. Vi kostet på et par "tut-tut" og et "Halla!" idet vi for forbi. En rask sjekk i sidespeilene kunne fortelle oss at "Super Gay" ikke hadde lagt seg på hjul. Vi pustet lettet ut og svingte inn på en veikro for en (ja, du gjettet riktig) kaffe.

Etter hvert som vi fikk tilbake hvilepulsen begynte plutselig noen å snakke om Smalltown Rockets - låta "Backdoor Boogie".....

 

Notat: Smalltown Rockets utgav to album: "Boogiedown in Tinseltown" fra 2000 og "Big City attitude" fra 2001. I tillegg deltok de med låta "C`mon and love me" på samleplaten "Gods of Thunder - a Norwegian tribute to Kiss" som kom ut i 2006. Musikken til Smalltown Rockets er tilgjengelig fra de fleste strømme tjenester.


 

Jakten på platekontrakten!

På vårparten (eller sommeren) det herrens år 1991 hadde min barndomsvenn Jan Isaksen og jeg fått tak i billetter til Guns N Roses-konserten på Valle Hovin. Vi hadde også avtalt et møte med nå avdøde Eivind Rølles hos plateselskapet BMG dagen etter. Tidlig på morgenen, for sikkerhets skyld... Planen var at vi skulle overnatte hos noen slektninger etter konserten og stå opp før hanen galer neste dag... Men! Gun N Roses konserten ble avlyst fordi Axl hadde sola i øynene eller noe annet farlig, så planen vår gikk i vasken. Da kom vi i stedet på den geniale ideen om å ringe og avlyse overnattingen hos familie, reise til Oslo likevel, gå på fylla hele kvelden for deretter å dingle oss gjennom Oslo`s gater, fra Aker Brygge og helt opp til Torshov hvor BMG hadde sitt kontor. Vi hadde en skikkelig pubrunde i tigerstaden og forlot det siste utestedet i halv-fire tiden, noget animerte, og ankom Torshov litt før halv-åtte. Etter litt (eller ganske mye) om-og-men, fant vi omsider riktig gate og etter hvert også riktig bygning. Der var det stengt! Da satte vi oss ned foran døra og sovnet.. Da vi våknet litt senere oppdaget vi at døra var åpen og vi gikk inn. Der var det godt og varmt, så vi la oss til å sove videre i trappen, jeg i det første trinnet og Jan på den første avsatsen. Det var en dame som drev og støvsugde der før kontorene åpnet. Hun støvsugde rundt oss som om vi ikke var der. Vi sa at vi skulle til BMG og hun svarte "ja ja, jeg ser det"... hun hadde nok sett litt av hvert før oss to. Omsider kunne "støvsugerdama" opplyse sine sovende gjester om at BMG hadde åpnet. Vi fikk inntatt loddrett stilling og gikk inn i resepsjonen......SVOOSJJ, sa det i døren i det vi gikk inn. "Vi har en avtale med Rølles", sa vi. Resepsjonist damen ba oss om å sette oss i hver vår stol, så skulle hun hente kaffe til oss. Vi gjorde som damen sa, og der sovnet vi igjen. Vi våknet opp når hun satte kaffekoppene ned på bordet mellom oss, før vi sovnet nok en gang. Faktisk sovnet vi en rekke ganger mens kaffen stod der og ble kald. vi våknet bare opp hver gang noen gikk gjennom døren......SVOOSJJ.... Plutselig hørte vi en som kremtet og sa "god dag, gutter". Det var Eivind Rølles. Vi reiste oss opp, strakk frem lanken og hilste pent mens vi introduserte oss etter beste evne. For min del var dette et smått pinlig øyeblikk, fordi da jeg reiste meg opp fra den flotte Chesterfield-stolen jeg hadde sovet i hørtes en rar lyd. Jeg snudde meg og fikk se en ekkel tyggegummi klyse som satt fast midt på stolen. I løpet av natten hadde jeg bedrevet ryggsvømming på veien langs Akerselva og resultatet befant seg nå i resepsjonsstolen til BMG.   "...eeeehh, gutter...det er en kafe rett borti gata her, med god frokost og kaffe" sa Rølles. "ta dere en tur dit og kom tilbake etterpå" Frokost var en god ide, samtykte vi og gikk ut. Det ble en lang frokost.

Da vi omsider fikk satt oss ned med Rølles var han kjempehyggelig mot oss og skrøt veldig av musikken vår. Han flyttet om på høyttalere, satte seg i sentrum, trampet takt og spilte låtene våres på øredøvende volum.  Så sa han " vel, gutter..dette er faktisk mye bedre enn det jeg vanligvis hører fra band som dere...men det er ikke så bra at jeg kan dra en gullkantet kontrakt frem fra skuffen min. Også handler det litt mye om drekking da", antydet han forsiktig.... Med låttitler som "Southern Comfort" , "Raise a glass" og "Take me drunk"  hadde fyren unektelig et poeng. "Jobb litt mer med tekstene og gi meg beskjed hvis dere spiller i Oslo" sa han før han høflig geleidet oss ut......SVOOSJJ.....og det var det.

Synd at vi aldri fulgte opp den anmodningen.

Etter hvert satte vi kursen ned mot sentrum igjen. Jeg skulle møte en eldre dame der som hadde et hus i Kragerø med en toppleilighet for utleie. Hun ville møte meg før hun tok en avgjørelse, siden jeg var såpass ung... Da vi møtte henne tok Jan over pratinga. Med sine blodskutte øyne, sovesveis og øl-ånde følte jeg at hun ikke ble helt overbevist.  "jaja, det var den kåken", tenkte jeg.

Vi satte oss på toget sørover og gikk av på Porsgrunn stasjon. Da hadde vi bare en eneste krone igjen, og vi måtte ta bussen til Kragerø. Vi gikk inn på stasjonen hvor det åpenbarte seg et eksemplar av de gamle krone-automatene (for de av dere som husker dem.) Jeg putta på den siste krona, ba en stille bønn til alle døde rockestjerner og slo krona rett i syver`n. Vi vant nok penger til bussen hjem.

Det ble ingen platekontrakt...

Men jeg fikk leiligheten!

Som en anektdote til denne historien kan jeg fortelle at vi ga ut vår første CD to år senere på eget selskap. Jeg var i kontakt med Ole Evenrud hos PolyGram med denne utgivelsen. Han sa at dersom vi hadde kommet til han med dette noen år tidligere, så...... Hvem vet? Uansett, på denne tiden var vår stil på vei ut og Grunge på vei inn. Vi falt vel mellom to stoler, sånn sett.

Under innspillingen av denne plata skjedde det noe artig: studioet lå i andre etasje på en gammel låve, og i første etasje var det fremdeles fjøs. Jeg, med min høysnue og pollenallergi, ble etter hvert påvirket av dette og da jeg skulle legge på vokal var jeg såpass "dett i desa" at det ikke lot seg gjøre. Jeg fikk lånt meg en sykkel og tråkket ned til Larvik sentrum for å finne et apotek. I mellomtiden holdt de på med andre ting i studio. Som for eksempel å slette den siste halvparten av låta "The Singer".....jadda. Dette fikk for øvrig ikke jeg vite før lenge etterpå. Gutta hoppet mesterlig inn i låta og overlappet den delen som var blitt borte. Det er faktisk mulig og høre hvor i låta dette skjedde, men da skal du ha et godt øre for detaljer. Klarer du det?


 

U.S.A.

Sto foran et valg da jeg var 16 år.....

En eller annen gang utpå høsten 1982 gikk jeg innom en platesjappe i Sandnes som het Venoma!  Jeg gikk alltid innom der når jeg var i byen for de hadde et veldig bra utvalg av Heavy-musikk. Faktisk så kan jeg ikke huske at de solgte noe annet. En dag jeg stod og bladde gjennom platehyllene lyste dette album-coveret mot meg:



Jeg pleide ofte å kjøpe plater basert på album-coveret, og det var jo ikke alltid at innholdet var like kult som innpakningen, men jeg ble i hvertfall kjent med en masse band. Men denne plata her... den bare skrek etter å bli spilt! Jeg gikk bort til disken og spurte om å få høre litt på den. Første låta på plata er "Harley Davidson" og jeg var solgt umiddelbart. Dette var uten tvil det tøffeste bandet noensinne til å komme fra Norge! Jeg studerte baksiden av platecoveret nøye og fant ut at det var ex-The Kids vokalist Dag Ingebrigtsen som nå sang i TNT. Trenger jeg å si at jeg kjøpte plata? Da jeg kom hjem spilte jeg den om og om igjen i dagene og ukene som fulgte. Jeg gjorde også en solid innsats i å rekruttere nye TNT-fans.

En stund senere hadde vi fått i oppgave på skolen å skrive stil. Det var tre forskjellige alternativer å velge mellom, hvorav det ene var at man kunne skrive om et land man gjerne ville reise til. Det valgte jeg! Jeg kopierte enkelt og greit hele teksten fra TNT låta "U.S.A." - juksa litt...og bytta ut enkelte ord som f.eks Trondheim med Sandnes, trøndersk med Norsk osv, slik at det skulle passe bedre med hvor jeg bodde selv. Da ble stilen sånn som dette:

U.S.A.

Var drita lei av gamle Sandnes by

Så jeg dro over dammen for å begynne på ny

Hadde med meg gitar`n og tusen dollar

og da skulle jeg leve godt i

U.S.A.

Gikk inn for landing i Detroit Rock City

Kjøpte meg en Chevy og flaske billig Whiskey

Stemte opp gitar`n og sang på Norsk

Men igen kunne forstå i

U.S.A.

Jeg stod på hjørnet og spilte for meg sjøl

Fikk ikkeno` penger, jeg sang jo bare møl

Så jeg drakk opp Whisky`n og kræsja Chevy`n

Men jeg har det bra i

U.S.A.

 

.....og slik låter den opprinnelige sangen:


Etter at jeg hadde levert inn stilen glemte jeg hele greia, men plutselig en dag så skulle vi få dem utlevert igjen, med karakter og allting. Norsklæreren vår (som jeg ikke navngir her) sa til klassen at "vi har en poet blant oss"!  - "Å nei", tenkte jeg. Da skjønte jeg at det måtte være min stil han siktet til...eller diktet, som han kalte det. Han leste det opp foran hele klassen og skrøt fælt av meg. Jeg tviler på at jentene i klassen skjønte noe av dette, men alle gutta visste at jeg hadde "tatt en TNT", for det hadde jeg nemlig fortalt dem etter at vi leverte inn stilen. De lå langflate over pultene sine og hadde nok med å prøve la være å le.

Jeg fikk Meget + på "stilen" min. Den var for kort til at det kunne gis full pott! Men jeg var fornøyd. Jeg hadde jo ikke gjort noe som helst, bortsett fra å bytte ut et par ord og faktisk skrive det ned på et ark. Etter en stund fikk jentene i klassen også vite om min lille hemmelighet. De synes ikke det var noe kult i det hele tatt, siden jeg hadde jukset og greier. Men ingen av dem sa noe til læreren, så...

 

Avslutningsvis skal dere få høre sangen "Harley Davidson" som var den utløsende faktoren til at jeg kjøpte TNT sitt selvtituelerte album!

Rekrutteringen fortsetter!

 


 

Mine Topp 5

HVOR LIGGER LISTA?

DET FINNES ALLE TYPER LISTER, MEN HVILKEN FUNKSJON HAR DE EGENTLIG? DA JEG GIKK PÅ SKOLEN HADDE JEG LISTER OVER HVEM SOM VAR DE PENESTE JENTENE I KLASSEN. SER MAN BORT FRA KOMMERSIELLE SALGSLISTER SÅ HAR DISSE LISTENE KUN EN TING TIL FELLES, NEMLIG AT DE BARE BETYR NOE FOR DEN SOM LAGER DEM. SÅ....

FOR EN SOM HAR SÅPASS BRED MUSIKKSMAK SOM "YOURS TRULY" VAR DET UMULIG Å LAGE EN TOPP 3 LISTE OVER BAND/LÅTER/ALBUM OSV...JEG MÅTTE UTVIDE TIL TOPP 5, OG SELV DA FIKK JEG PROBLEMER.

FOR MANGE ER MUSIKKEN MAN HØRER PÅ I UNGDOMSÅRENE HELT AVGJØRENDE. DENNE MUSIKKEN BLIR OFTE VED DEG LIVET UT OG ER MED PÅ Å FORME DEG SOM MENNESKE. FOR MEG HAR DET I ALLER HØYESTE GRAD VÆRT SÅNN. DERFOR FINNER DU IKKE SÅ MYE AV NYERE DATO PÅ DISSE LISTENE, MEN AV OG TIL DUKKER DET FORTSATT OPP NOE KULT! HELDIGVIS.

UANSETT, HER ER MINE TOPP 5 LISTER.

ENJOY!

 

BESTE BAND (INTERNASJONALT):

1. KISS

2. THE BEATLES

3. TOM PETTY & THE HEARTBREAKERS

4. MOTORHEAD

5. AC/DC

 

BESTE BAND (NORGE):

1. STAGE DOLLS

2. BIGBANG

3. BACKSTREET GIRLS

4. MARIUS MULLER`S FUNHOUSE

5. RAGA ROCKERS

 

BESTE FRONTFIGUR:

1. PAUL STANLEY - (KISS)

2. FREDDY MERCURY - (QUEEN)

3. LEMMY - (MOTORHEAD)

4. JIM MORRISON - (THE DOORS)

5. OZZY OSBOURNE - (BLACK SABBATH)

 

BESTE MANNLIGE VOKALIST:

1. IAN HUNTER

2. STEVEN TYLER

3. BON SCOTT

4. RONNIE JAMES DIO

5. DAVID BOWIE

 

BESTE KVINNELIGE VOKALIST:

1. TINA TURNER

2. JANIS JOPLIN

3. CHRISSIE HYNDE

4. JOAN JETT

5. PATTI SMITH

 

BESTE GITARIST (INTERNASJONALT):

1. JEFF BECK

2. ACE FREHLEY - (KISS / FREHLEY`S COMET)

3. DAVID GILMOUR - (PINK FLOYD)

4. JOE WALSH - (JAMES GANG / EAGLES)

5. JIMI HENDRIX

 

BESTE GITARIST (NORGE):

1. MARIUS MULLER - (FUNHOUSE)

2. RONNI LE TEKRØ - (TNT / VAGABOND / DAREDEVILS))

3. PETTER BAARLI - (BACKSTREET GIRLS)

4. ØYSTEIN GRENI - (BIGBANG)

5. BJØRN KRISTIANSEN - (AUNT MARY)

 

BESTE BASSIST:

1. PAUL McCARTNEY - (THE BEATLES / WINGS)

2. GENE SIMMONS - (KISS)

3. JOHN ENTWISTLE - (THE WHO)

4. GEEZER BUTLER - (BLACK SABBATH)

5. GEDDY LEE - (RUSH)

 

BESTE TROMMESLAGER:

1. ERIC SINGER - (KISS / BADLANDS / ALICE COOPER / BLACK SABBATH / ESP)

2. ERIC CARR - (KISS)

3. RINGO STARR - (THE BEATLES)

4. JOHN BONHAM - (LED ZEPPELIN)

5. MIKKEY DEE - (MOTORHEAD)

 

BESTE ORGANIST / KEYBOARDIST:

1. RICHARD WRIGHT - (PINK FLOYD)

2. JON LORD - (DEEP PURPLE)

3. RICK WAKEMAN - (YES)

4.. BENMONT TENCH - (TOM PETTY & THE HEARTBREAKERS)

5. RAY MANZAREK - (THE DOORS)

 

BESTE ALBUM (INTERNASJONALT):

1. KISS - DESTROYER (1976)

2. AC/DC - BACK IN BLACK (1980)

3. TOM PETTY & THE HEARTBREAKERS - "DAMN THE TORPEDOES" (1979)

4. WINGS - BAND ON THE RUN (1973)

5. PINK FLOYD - DARK SIDE OF THE MOON (1973)

 

BESTE NORSKE ALBUM:

1. AUNT MARY - "JANUS" (1973)

2. STAGE DOLLS - "COMMANDOS" (1986)

3. DUMDUM BOYS - "BLODIG ALVOR NA NA NA NA NA" (1988)

4. BACKSTREET GIRLS - "BOOGIE TILL YOU PUKE" (1988)

5. TNT - "KNIGHTS OF THE NEW THUNDER" (1984)

 

BESTE LIVE-ALBUM:

1. KISS - ALIVE III (1993)

2. KISS - "ALIVE" (1975)

3. THIN LIZZY - "LIVE AND DANGEROUS" (1978)

4. DEEP PURPLE - MADE IN JAPAN (1972)

5. MOTORHEAD - NO SLEEP TILL HAMMERSMITH (1981)


HER ER NOE AV GRUNNEN TIL AT JEG SYNES KISS ALIVE III ER DET BESTE LIVE-ALBUMET!

 

BESTE DEBUT-ALBUM:

1. KISS - "KISS" (1974)

2. RAMONES - "RAMONES" (1976)

3. SEX PISTOLS - "NEVER MIND THE BOLLOCKS" (1977)

4. GUNS `N ROSES - "APETITE FOR DESTRUCTION" (1987)

5. ELVIS - "ELVIS PRESLEY" (1956)

 

BESTE MUSIKK FILM / DOKUMENTAR:

1. ANVIL - "THE STORY OF ANVIL" (2008)

2. LEMMY- "49% MOTHERFUCKER, 51% SON OF A BITCH" (2010)

3. TOM PETTY & THE HEARTBREAKERS - "RUNNING DOWN A DREAM" (2007)

4. SPINAL TAP - "THIS IS SPINAL TAP" (1984)

5. FOO FIGHTERS - "SONIC HIGHWAYS" (2014)

 

BESTE BOK / BIOGRAFI:

1. OZZY OSBOURNE - "I AM OZZY" (2010)

2. LEMMY - "WHITE LINE FEVER" (2004)

3. PAUL STANLEY - "FACE THE MUSIC: A LIFE EXPOSED" (2014)

4. ACE FREHLEY - "NO REGRETS: A ROCK`N ROLL MEMOIR" (2011)

5. KEITH RICHARD - "LIFE" (2010)



 

BESTE LÅTSKRIVER(E):

1. LENNON/McCARTNEY (THE BEATLES)

2. ANDERSSON/ULVAEUS (ABBA)

3. HENLEY/FREY - (EAGLES)

4. JAGGER/RICHARDS (ROLLING STONES)

5. WARREN ZEVON

 

VERDENS MEST OPPSKRYTTE OG SKAMTREIGE MØKKABAND:

1. COLDPLAY

2. KENT

3. WHITE STRIPES

4. POSTGIROBYGGET

5. VELVET UNDERGROUND

 

MUSIKKENS STØRSTE DUST:

1. KANYE WEST

2. KANYE WEST

3. KANYE WEST

4. KANYE WEST

5. KANYE WEST

 

NB! VANLIGVIS HOLDER JEG MEG FOR GOD TIL Å UTTALE MEG NEGATIVT OM ANDRE ARTISTER OFFENTLIG, SLIK SOM JEG GJØR I DE TO SISTNEVNTE KATEGORIENE HER.....HVA KAN JEG SI? 

JEG HADDE ET SVAKT ØYEBKLIKK...

SKYT MEG!

Rompa mi!

Det skjedde i de dager...

Det må vel ha vært August/September 1982, VM i Spania var over og skolen hadde startet etter ferien. I løpet av denne sommeren hadde vi flytta fra vakre Hardanger til Hommersåk, en fin bygd som tilhører Sandnes Kommune. Jeg hadde begynt på ny skole, fått nye klassekamerater og nye lærere.

Nye lærere, ja...

Det var altså en vakker sensommer dag, helg eller etter skoletid,  jeg ruslet oppover Eskemyrveien på Hommersåk sammen med min kamerat Tor Annar "Tori" Kristoffersen, som hadde flytta til bygda ikke så lenge før meg. Mot oss kommer en av de kvinnelige lærerne, pen og pyntelig på sin dame-sykkel. Dette var en stund før jeg begynte å spille i band, men rock`n roll-frøet må allerede ha begynt å spire i meg, for akkurat der og da virket det plutselig som en god ide å dra ned buksa og vise henne ræva idet hun syklet forbi oss.

Så da gjorde jeg det!

BANG! PLING! KRÆSJ!...sa det, og der lå hun i grøfta, gitt. Om det var min blenda hvite bakende som gjorde at hun fikk sveiseblink og ikke så hvor veien gikk er det vel ingen andre enn "Frøken" som vet...

Tori og jeg løp det vi kunne mens vi hikstet og lo. Vi søkte tilflukt bak en hekk i en tilfeldig utvalgt hage.

Neste skoledag i storefri....  Tori og jeg går og slenger i skolegården. Plutselig får vi øye på "Frøken". Hun har sett oss og nå kommer hun rett mot oss. Hva nu? Da faller de bevingede ord som har blitt en klassiker for den innerste krets i en meget liten, men eksklusiv klubb:

 

"Jan Arild, du må slutte å blotte rompa di!"

 

På nytt måtte det søkes tilflukt på dertil egnet sted i en brennfart mens magemusklene fikk kjørt seg kraftig.

 

Fast forward..........September 2015! Klassefest! Det er 30 år siden vi gikk ut ungdomskolen og her skal det feires.

Ganske tidlig på kvelden traff jeg på Tori og Olav Løining. Etter å ha utvekslet det obligatoriske "vær hilset, det har gått mange  måner" osv  smalt det fra dem nærmest i kor:

"Jan Arild, du må slutte å blotte rompa di!"

 

Og så lo vi. Igjen. Men denne gangen søkte vi ikke tilflukt. Istedet holdt vi oss fast i hverandre.

Det hører med til historien at "Frøken" ikke var tilstede på denne festen.......gudene vet hva som hadde hendt da.

Så hva har dette med musikk å gjøre, tenker du?

Vel..... Dama var musikklæreren min!

 

Jåkken jåll...!

 



 

Min første gitarhelt!

ACE FREHLEY!



I mitt første blogg innlegg skrev jeg om hvordan jeg ble KISS-fan. Da jeg åpnet album-coveret til "Unmasked" for første gang tok jeg ut en stor poster som fulgte med plata. Denne fikk hedersplass over senga mi, og der lå jeg og stirret på den helt til jeg sovna hver kveld. Ace Frehley sin "spaceman" karakter var den jeg ble mest fasinert av i begynnelsen. Etter "Unmasked" begynte jakten på å skaffe seg hele back-katalogen til KISS. Etterhvert som den ble komplettert så var det en ting som jeg oppdaget ved meg selv. Like ofte som jeg nynnet på en KISS-låt så nynnet jeg melodiene til Ace Frehley sine gitarsoloer!

Ace "Space Ace" Frehley var en fantastisk kul gitarist! Han hadde sin egen stil og sitt eget sound, han hadde en sterk signatur-tone, inspirerte en hel generasjon gitar-spirer og stod bak noen av rockens mest minneverdige riff. Det er bare noe med hvordan enkelte ting treffer deg og gjør noe med deg. Ace Frehley har aldri vært en spesielt teknisk flink gitarist, ei heller som vokalist, men med sin laidback New York-coolness var han bare konge! Hvordan kunne man ikke like Ace Frehley?

Men, Ace hadde problemer. Store problemer, skulle det vise seg. I takt med suksessen økte inntaket av alkohol og narkotika og han ble kastet inn i en nedadgående spiral, både på det personlige og musikalske plan. Det endte med at han ble løst fra sine forpliktelser med KISS i 1982. Vi måtte vente helt til 1987 før vi fikk en av 80-tallets mest etterlengtede rockeplater "Frehley`s Comet". Det så lenge ut til at Ace hadde overvunnet sine demoner. Men bare for en stund. Etter noen få plateutgivelser ble det stille rundt Ace igjen, og man kunne føle at det ikke stod bra til.

Denne mistanken ble ytterligere bekreftet i 1996 da KISS annonserte reunion-turne med original besetningen. Dette var selvfølgelig en våt drøm som gikk i oppfyllelse for en gammel KISS-fan, men musikalsk ble det en nedtur. Både Ace Frehley og Peter Criss (trommer) var langt unna det nivået som både kreves og forventes. Hadde det ikke vært for at "måne-skoene" til Ace sin space outfit fungerte som slalomstøvler så hadde han ikke stått oppreist. Det var iallefall følelsen jeg satt med. Det var et sørgelig syn. Etter et par turneer var Ace ute av bandet for andre gang. Kort tid etter fulgte Peter samme vei. Ace og Peter var rock`n roll-alibiet til KISS med sine utsvevende liv og ville historier, men de er noen surrehuer og derfor spiller de ikke i KISS i dag! Men jeg elsker dem likevel.... Gene Simmons uttalte en gang om Ace at " I hate him for what he did to himself, but if you touch him I`ll fucking kill you".

Mange KISS-fans drømmer om nok en reunionsturne. Det gjør ikke jeg! Da Paul og Gene møttes delte de en visjon om å skape bandet de aldri fikk se. De er dedikerte og arbeidsomme og måtte slite mer og mer med Ace og Peter. I dag er de to sistnevnte erstattet med Tommy Thayer og Eric Singer, to edruelige og dyktige karer. Musikalsk sett har KISS holdt en høyere nivå uten Ace og Peter, dvs med Carr/Kulick, Singer/Kulick og Singer/Thayer-besetningene. Dagens besetning er fire mann som drar i samme retning og har fokus kun på KISS. Bortesett fra at Gene er litt storkjefta innimellom, hvor ofte hører man at noen av disse gutta er involvert i noen skandaler? Med Ace og Peter var dette noe som konstant omga KISS-leiren og bidro til å bryte ned det Paul og Gene jobbet så hardt med å bygge opp. Nei, jeg forstår die herrer Stanley & Simmons meget vel....

 



Så, tilbake til Ace igjen. Etter å ha slutta/fått sparken i et av verdens største band for andre gang skulle man tro at det hadde tufsa seg for de fleste. Men Ace Frehley har et hemmelig våpen: selv ironi og crazy-humor. I tillegg har han mange fans over hele verden som støtter og oppmuntrer ham.

Ace Frehley har gitt ut to solo-album på 2000-tallet og ingen av disse står noe tilbake for KISS sine to plater i samme periode. I motsetning til mange andre, så tror  jeg faktisk at Paul og Gene gleder seg over at Ace har kommet seg på bena og gjør det såpass bra.  De er nok glade i fyren selv om han har påført dem unevnelige mengder hodebry.

Når det gjelder dette med showmanship så har Acer`n alltid ligget et par hakk foran. Han har gitarer som det kommer røyk ut av under solo numrene sine, de blir heist opp i lufta og flyr avgårde "into space" mens de fortsetter å spille, han har påmonterte raketter på noen av gitarene sine som han bruker til å skyte blink mot lysriggen, gitarer med innebygd lys som blinker osv osv. Alt for å glede fansen, selvfølgelig.

I juni 2015 fikk jeg omsider muligheten til å oppleve ACE FREHLEY på Rockefeller i Oslo! Etter en litt rusten åpning på konserten tok det seg opp utover kvelden og gitarspillet satt som ei kule. Likevel, det beste av alt var å se hvor godt han så ut. Borte var vraket jeg hadde sett dingle rundt på scenen for nesten tyve år siden, foran meg stod en godt voksen mann og gjorde det han kan og liker best. Kommentarene satt løst og smilet var nesten konstant. Utrolig deilig å se!

I 2016 har Ace Frehley vært edru/nykter i 9 år!

Selv har jeg aldri vært en person som strør om meg med komplimenter i tide og utide. Ikke fordi jeg ikke liker å gjøre det, men fordi jeg mener at hvis man gjør dette så ofte at det ligner en uvane så vil til slutt ingen ta komplimentene dine til seg. Det jeg vil frem til her er at når jeg selv skal komponere en gitar-solo så tenker jeg ofte "hvordan ville Ace ha gjort dette"? Det er det beste komplimentet jeg kan gi til Mr. Frehley, min første gitarhelt!

 

I videoen nedenfor kan du se Ace sitt band FREHLEY`S COMET sin versjon av Jeff Lynne-låta "Do ya" (The Move/ELO.)

God fornøyelse!

 



Mitt første band!

Wicked Lester - Hommersåk 1986.

Fra venstre: Svein Erik Hammer (trommer), Svein Nesse (bass), Jan Arild Hammer (sang) og Tommy Pettersen (gitar.)
 

Dette innlegget kunne like gjerne blitt hetende "min første konsert" eller "min første demo-tape". Alt dette skjedde nemlig i løpet av 1986, et heftig år med rock`n roll.

Det var en ettermiddag jeg satt sammen med min nå avdøde bror, Svein Erik, og vi prata om musikk som vanlig. Han gjorde seg klar til å dra på band-øving og fortalte at de hadde lært seg "Soldier`s gun" av Stage Dolls! Da ble jeg nysgjerrig, for jeg hadde blitt stor fan etter å ha sett dem som oppvarmingsband for TNT i Stavanger Konserthus året før.

Brutter`n og noen venner hadde spilt sammen en stund i et forsøk på å starte band. De øvde i et av klasseromma på Riska Skole. Øvelsene ble ledet av en musikklærer fra Sandnes Kommune. Han plukket akkorder osv til de låtene de ville spille, i tillegg til at han trakterte gitaren. Siden de ikke hadde noen fast vokalist måtte han synge også. Denne musikklæreren var visstnok ikke så veldig rocka, ifølge min bror, han var mer en country - type. Greit nok forsåvidt all den tid han gjorde det han skulle på gitaren, men det var ikke fullt så kult å høre han synge "Soldier`s gun" med gjennomgående country-feeling. Akkurat det kunne jeg forstå!

Den dagen ble jeg med brutter`n ned på bandøvelsen for å høre dem spille, og jeg gledet meg spesielt til å høre "Soldier`s gun". Da de omsider skulle ta den så vegret musikklæreren seg, tydelig ukomfortabel, og sa at han ikke kunne teksten ordentlig. "Jeg kan den utenat" sa jeg, og tenkte at jeg kunne skrive den ned på et ark. Men neida, han bare så på meg og sa "så fint, da kan du synge den", hvorpå mikrofonstativet ble plassert foran meg. Jeg ble på en måte kastet ut i det, men jeg tok muligheten og gol det jeg var kar om (hvilket ikke var veldig bra akkurat da....)

Fra og med da var jeg vokalist i bandet! Vi spilte sanger som "Hotel California", "Another brick in the wall", "Honky tonk women" og "Up around the bend" i tillegg til den allerede nevnte Stage Dolls-låta. Etterhvert begynte Tommy Pettersen, som for øyeblikket trakterte bass, og jeg å foreslå at vi skulle prøve å lage våre egne låter. Musikklæreren mente nå at vi var blitt såpass flinke at vi ikke hadde bruk for ham lenger. Med andre ord: oppdrag utført!

Vi flytta ut fra klasserommet og installerte oss i kjeller`n hjemme hos mutter`n, som faktisk kjøpte et brukt PA/sang-anlegg til oss slik at vi kunne komme i gang, selv om hun egentlig ikke hadde råd til det. Det er bare helt utrolig!

Vi fikk med oss Svein Nesse på bass, Tommy overtok gitaren og så var vi igang. Endelig hadde vi vårt eget band! Vi hadde et beundringsverdig pågangsmot og gikk fryktløst til verks. Vi øvde nesten hver kveld, noe som raskt ga resultater. Nå gikk det kun i egne låter og verden lå for våre føtter! En litt morsom sak er bandnavnet vi valgte: Wicked Lester! Dette er det samme navnet som to visse herrer ved navn Gene Simmons og Paul Stanley hadde på sitt band før de startet KISS, men vi trodde at vi var de eneste i verden som visste om dette....eller iallefall på Hommersåk.

Snart kom tiden da vi følte oss modne til å avholde vår første konsert! Vi var heldige som hadde mange venner som var villige til å hjelpe oss. Grant Rune Kleiberg hadde nylig investert i et nytt PA-anlegg som han gjerne ville teste ut, og vi fikk æren av å være forsøkskaniner. Lyden skulle besørges av Inge Riska (senere mangeårig lydmann for Vestlandsfanden, Stavangerensemblet, September When/Peltz/Morten Abel m.fl.) og Susanne Pettersen, lillesøsteren til Tommy, hun sminket oss og fikset håret vårt. Knut Arne "Knudi" Øye og Jon Inge "Johnny" Gabrielsen var roadies og altmuligmenn.

Konserten skulle finne sted i gymsalen på Maudland Skole på Hommersåk. Der var det noen som arrangerte konserter ca. en gang i måneden, hadde vi funnet ut. En av de som var med på dette var min gamle skolelærer, Kjell Pettersen. Som vokalist med snakketøy som en telefonselger var det bare helt naturlig at det var jeg som skulle overbevise dem om å slippe oss til på scenen. Såvidt jeg husker var det en gruppe ildsjeler som kalte seg ROCKY som stod for disse arrangementene, som var alkoholfrie og åpne for alle. Noe av hensikten var at artistene som opptrådte hadde et kristen budskap gjennom tekstene sine, og det hadde jo ikke vi....men, vi hadde ikke u-kristelig budskap heller! Jeg synes det var veldig sporty gjort av Kjell Pettersen og hans kolleger å gi oss muligheten. Var de aldri i tvil?



utklipp fra Rogalands Avis, Mars 1987.

 

Kvelden kom og det var mange folk i lokalet. Vi satt inne i garderoben og gjorde oss klare. Jeg husker at Kjell intervjuet meg på scenen  før vi startet å spille. Jeg vet ikke hvem av oss som var mest nervøs! Vi hadde avtalt at Knudi skulle plugge i stikk-kontakten som slo på lysa under trommepodiet akkurat i det trommene slo inn. Han kunne de fleste låtene våres, så derfor var han rett mann til å utføre den jobben. Lokalet var helt mørkt da vi skulle starte, og brutter`n hadde for sikkerhets skyld på seg solbriller(!). Vi hadde ikke en ordentlig trommestol heller, men brukte en kontorstol med låsmekanisme på hjulene. "Noen" hadde selvfølgelig glemt å låse hjulene slik at når han skulle begynne å spille rullet han istedet bakover og falt nesten av podiet. Vi kunne høre litt mumling baki der et sted, jeg kikket ned på Knudi som sto klar med stikk-kontakten, Tommy spilte gitar-introen om og om igjen......i mørket kunne heldigvis ingen se at vi stod der sprutrøde i trynet og så på hverandre mens panikken tok oss......helt til brutter`n endelig fikk orden på stolen sin og trommene smalt inn. Lysa kom på akkurat når de skulle! Konserten gikk riktig så bra på alle måter og vi var stolte og fornøyde etterpå over å ha debutert som scene artister. Nå skulle vi ta neste steg: spille inn en demo-tape!

På Varatun Fritidsklubb i Sandnes hadde de et lydstudio hvor vi fikk tilbud om å spille inn gratis! Det var ikke noe å lure på! Vi møtte opp en høstkveld og rigget oss til. Neste dag skulle selve innspillingen begynne. Vi ble kyndig guidet gjennom prosessen av Thomas Matre (bassist i Hard Luck Blues Band) og vokste mye på erfaringene vi gjorde oss. Vi spilte inn fem selvkomponerte sanger. Dette var "Little Lady" - "Load My Gun" - "Higher And Higher" - "Lost In Desire" og "Bloodsuckers". Sistnevnte tekst drømte jeg faktisk at jeg skrev, hvorpå jeg våknet og husket alt, og så skrev det ned i våken tilstand. Denne metoden kan jeg anbefale på det varmeste da man slipper å sitte å gnure og vri seg i håp om å finne på noe lurt å skrible ned. Vi var stolte som haner over demo`en vår og nå skulle den sendes til plateselskapene. Vi plukket ut 10 selskaper som vi fant ved å se på label`en til plater vi synes var kule. Hvordan vi fant adressene husker jeg ikke (internett var ikke oppfunnet enda) , men det ble kopiert kassetter og laget cover mens vi røyka, hosta og velta kaffe kopper i ren gledesrus.

Akkurat den gleden ble kortvarig, for vi fikk aldri noe svar fra plateselskapene. Bortsett fra ett! Engelske MUSIC FOR NATIONS skrev faktisk et veldig hyggelig brev til oss, og utifra ordlyden forstod jeg at de faktisk hadde hørt gjennom låtene. De forklarte at vi nok ikke var helt klare for å erobre verden riktig enda, men synes vi var tøffe gutter og ønsket oss lykke til videre. Veldig dumt at jeg ikke tok vare på det brevet, for det hadde vært artig å hatt det nå....

Wicked Lester rakk å spille på noen fritidsklubber i Sandnes-og Stavanger regionen, vi ble nr. 2 i Sandnesmesterskapet i Rock, spilte på et par veldedighetskonserter (bl.a sammen med Løgnaslaget) og hadde det stort sett veldig moro.

Her får dere servert en av låtene fra demo`en vi fire lagde som tenåringer. Den viser akkurat hvor gode vi var der og da!

 

 


 

KISS er bedre enn Jesus!

 SLIK BLE JEG FAN!


 

Hei, og velkommen til mitt aller første blogg-innlegg!

Jeg tenkte at jeg måtte ha en skikkelig overskrift for å tiltrekke oppmerksomhet, så nå får vi se da....

La meg ta dere med tilbake til månedskiftet Mai/Juni 1980. Her begynner nemlig historien om hvordan jeg ble KISS-fan!

På denne tiden bodde min familie i Kinsarvik i Hardanger og jeg gikk på Ystanes Skule.

Jeg hadde ligget rett ut med meslinger og feberfantasier i over en uke, og var så smått begynt å komme meg igjen. Min mor skulle gå ned på lokalbutikken og spurte om det var noe jeg hadde lyst på.

"Den nye plata til KISS" - sa jeg.

Noen uker tidligere hadde jeg sett videon til "I was made for lovin` you" på NRK Flimra, og synes den var helt konge. Noen dager etterpå hadde min kamerat Bjarne Lutro ropt på meg i det jeg syklet forbi huset hans "Hei, Jan Arild! Kom inn og hør på den nye til KISS"! Jeg ble med inn og husker at låta "Talk to me" ble spilt av på stereo anlegget i stua. Disse to opplevelsene hadde trigget min nysgjerrighet. Frem til da hadde jeg kun hørt på fatter`n sine gamle 7" av The Beatles, Rolling Stones, Elvis og The Hep Stars, i tillegg til Knutsen & Ludvigsen og Pelle Parafins Bøljeband. Dette med KISS var noe helt annet, noe nytt og spennende. Og de såg jo superkule ut med sminke, kostyme og full pakke.

Mutter`n kom hjem den dagen med "Unmasked" - plata som forandret livet mitt for alltid! Jeg husker at jeg lot stiften treffe rillene på vinylen og skrudde opp volumet. Åpningssporet "Is that you?" dundret ut av høyttalerne i stua vår og da jeg hørte Paul lire av seg "cat stroolin`on the bar stool" var jeg allerede fan! KISS for life!

Fatter`n kikket opp fra Morgan Kane-boka si borte i sofa`n og sa "Har du kjøpt den fæle plata der"? JEPP! Det var vel den eneste gangen jeg ignorerte min far fullstendig.

Kort tid etter at jeg hadde blitt frisk kom min bestevenn Jarle Midtun på besøk. Jeg kunne ikke vente til vi kom inn på rommet mitt slik at jeg kunne sette på den nye KISS plata. Nå skulle han få høre skikkelig musikk! 

"KISS er faen meg best!" - utbrøt han, til min overraskelse. Der og da ble vi en del av KISS Army uten helt å vite det selv, og slik startet en intens jakt på å skaffe til veie alt KISS hadde utgitt av musikk. Plakater, buttons og andre effekter også.

Vi var ofte en vennegjeng samlet hjemme hos oss og hørte på KISS. Vi brukte tennis racket`er som gitarer og opptrådte for hverandre etter tur. Torkjell Rød var en av disse. Han har siden gjort det riktig så bra med bandet sitt, Audrey Horne. Frank Kjerland var en annen, i dag den beste kokken på Hedmark! Jan Eivind Halland var også innom.

Men det å være KISS-fan var ikke helt uproblematisk, skulle det vise seg.

På denne tiden eksisterte det faktisk noe som het Folkeaksjonen mot KISS - av alle ting. Initialene til bandet stod (selvfølgelig) for Knights In Satan`s Service, Gene Simmons var Djevelens sønn og alt annet tullball.

Lærerne på skolen vår viste seg å være sørgelig lite opplyste om rockemusikk generelt, og hadde slukt alle vrangforestillinger som hadde blitt skapt av - og om favorittbandet vårt.

Vi fikk rett og slett ikke lov til å høre på KISS!

Det var jo det dummeste de kunne si til oss, for da skulle vi iallefall ikke slutte å høre på dem.

Det hele toppet seg en gang vi hadde Klassens Time. Da pleide vi å få lov til å spille musikk som vi hadde tatt med hjemmefra. En gang når det var Jarle eller min tur, så tok vi frem en KISS-kassett og satte i spilleren.

Det forløp omtrent slik: ... "cat stroolin` on the......" KLASK! ...og borte vekk var den. Dette kunne vi da ikke høre på! Deretter fulgte en lang preken fra den meget religiøse læreren, hvorav vi ble minnet på hva KISS egentlig stod for .....initialene, du vet....for ikke å snakke om det fæle innholdet i tekstene. Noen Bibel-sitater ble også brukt for å skremme oss litt ekstra. Jeg husker at jeg da, som femteklassing(!) konkluderte med at de ikke hadde den fjærneste anelse om hva de snakka om, og at de umulig kunne ha hørt gjennom tekstene. Skulle jeg lære engelsk av de folka her?

Det ringte omsider ut til friminutt. Et friminutt som jeg benyttet til å skrive KISS ER BEDRE ENN JESUS! over hele tavla med skolekrittet. Da ble det rabalder!

Den svært religiøse læreren hadde tilsynelatende pustevansker da han visket ut det jeg hadde skrevet. Etterpå henvendte han seg direkte til meg - det var jo ikke nødvendig å spørre hvem som hadde gjort det, var det vel? - med påfølgende ordre om å avlegge et besøk hos rektor.

Det ble innkalt til foreldremøte og allting, dvs det var bare mine foreldre og meg som var innkalt til samtale med rektor og den nevnte læreren som jeg nesten hadde påført hjerteinnfarkt.

Konklusjonen var klar: sønnen deres har blitt besudlet av KISS!

Etter å ha sittet og hørt på røret en stund, dro min far opp håndbrekket, på ekte Hammer-vis, og sa at nok fikk være nok. Makan til sprøyt hadde han aldri hørt. Etter å ha opplyst "mørkemennene" om smeltedigelen film/tegneserier/teater/musikk ble det sagt et kort "Adjø" før vi marsjerte ut i bilen.

Det ble bokstavelig talt enden på visa. Jeg hørte aldri noe mer.

Da synes jeg at pappa var skikkelig kul! Ja, nesten litt rocka. Han hadde jo forsvart KISS!

I bilen på vei hjem sa jeg til fatter`n at" Beatles og Stones er jo bra, de også da".


 

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017